Kilimanjaro, The Roof of Africa

Da jeg flyttet til Kenya pakket jeg med meg vinterjakke, votter og ull i håp om å kunne prøve å gå opp Kilimanjaro en gang. I påska fikk jeg endelig lurt med meg Therese. Vi bestilte turen på fredag, Therese kom fra Norge på søndag, på mandag reiste vi til Arusha, Tanzania, og på tirsdag sto vi ved foten av Kilimanjaro.

Mektig å se fjellet stikke opp over skyene. Kilimanjaro er det høyeste frittstående fjellet i verden, og Afrikas høyeste fjell med sine 5895 moh.

Noen fakta om Kilimanjaro:

- Ca 70 % snur før de når selve toppen. Til og med Vegard Ulvang klarte ikke å komme opp.

- Ca. 8 mennesker dør i forsøket på å klatre opp Kilimanjaro hvert år.

- På toppen er det halvparten så mye oksygen som ved havets nivå.

- Det er stor sjanse for å få høydesyke, og sjansen øker jo færre dager man velger å bruke opp.

- Symptomer på høydesyke er: hodepine, svimmelhet, søvnløshet, kvalme, appetittløshet, oppkast, problemer med å gå, koordinasjonsvansker, utmattelse, tretthet, følelse av ubehag, rask puls og pust, generelt ubehag.

Det skulle vise seg at vi skulle få kjenne på alle disse symptomene...

Med bagasjen på taket, tok vi bussen fra Nairobi til Arusha. Da vi kom over på Tanzania-sida, kunne vi skimte målet vårt, Kilimanjaro, bak skyene.

Da vi hoppet av bussen, tok vi på oss de fem sekkene våre og gikk opp bakken til tomta som NLM eier i Arusha. Aleksander ble med oss til en lokal restaurant der man spiser ute på fortauet. Veldig god mat!

Etter en god natts søvn ble vi hentet av guidene våre og kjørt til foten av Kilimanjaro.

Der fikk vi deilig lunsj, som vi enda ikke er helt sikre på hva var.

Her møtte vi også alle som skulle hjelpe oss å komme oss opp fjellet. 7 stykk. En guide, en assistentguide, en kokk og fire bærere.

Vi skulle gå Marangu-ruta, og startet på 1800 moh. I løpet av de neste tre dagene skulle vi altså gå en stigning på over 4000 meter. Vi valgte å bruke færrest mulig dager, altså 5 dager opp og ned. Mange tar ekstra dager for å tilpasse seg høyden. Da går de litt opp og så ned igjen og overnatter på den samme plassen. Vi tok sjansen på å droppe dette, selv om sjansen da øker for å få høydesjuka.

Den første dagen gikk vi gjennom regnskog.

Skikkelig eventyraktig.

Vi gikk i ca 4 timer og steg 900 meter.

Utsikt til en av de andre toppene, Mawenzi på 5149 moh.

Da vi kom frem til Mandara, fikk vi tildelt en hytte der vi skulle sove. Det var lavsesong på denne tiden, så det var ikke så mye andre folk, men likevel ble vi plassert på samme hytte som to andre norske jenter. Det ble ganske trangt, så vi fikk etter hvert vår egen. Nesten alle hyttene var jo tomme.

Det var vi, de to norske jentene og to gutter fra Belgia/Nederland som var på vei opp samme ruta, så det var veldig hyggelig å være flere som kunne backe hverandre opp. 

Assistentguiden tok oss med på en liten ettermiddagstur til et mini-krater rett ved campen. Da så vi også Colobus-aper, Blue Monkeys og Rock Hyrax.

På kvelden fikk vi tre retters-middag. Suppe, fisk med grønnsaker og poteter, og frukt tilslutt.

Nå var vi altså på 2700 moh og allerede høyere enn Norges høyeste fjell.

Dagen etter gikk vi videre... Det var strålende vær og vi skulle stige 1020 meter.

En kameleon på øyet.

Nå var regnskogen ferdig og vi kunne skimte selve toppen med litt snø på.

Slik bærer bærerne. Mye går på hodet.

Hver dag fikk vi en lunsjboks som vi spiste underveis. Den besto som regel av et kyllinglår, et kokt egg, to skiver loff med agurk og tomat, en juice, en frukt og en muffins.

Veldig stilig å allerede føle at vi var over skyene.

Denne smileyen lå midt på stien.

Vi nærmet oss stadig denne veggen av skyer.

Og plutselig var vi midt i den.

Kurv på hodet opp Kilimanjaro.

Etter ca 6 timer (hvis jeg husker riktig), var vi fremme ved den andre campen, Horombo, på 3720 moh.

Foreløbig var alt fint og formen var god.

Vi sov i slike hytter. De var delt på midten, slik at det var fire senger på hver side.

I spisesalen var det masse mus som kravlet helt inntil bena våre.

Hver gang vi kom frem til en camp, fikk vi som regel popcorn, kjeks, kaffe og kakao.

Vi satte oss ut og ventet på de to norske jentene.

Magisk plass.

Det var som å være i en egen verden som var adskilt fra den vanlige verden.

Slik var det inne i hyttene. Kjempedeilig med madrass og til og med pute!

Frossen som jeg er, måtte jeg sove med fire lag ull, lue, votter og skjerf hver natt.

Dagen etter fortsatte vi igjen. Guiden og assistentguiden gikk alltid sammen med oss, mens bærerne startet litt etter oss, tok oss igjen, og ordnet klar maten før vi kom frem.

Denne dagen skulle vi stige 1030 meter.

Lurer på om denne doen noen gang er closed.

Etter dette punktet forandret landskapet seg til et slags månelandskap som også går under benevnelsen ørken. I løpet av Kilimanjaro-turen opplever man alle fire årstidene og går gjennom fem ulike vegetasjonssoner.

Her går vi rett mot Kilimanjaro.

Mens vi satt og hadde en liten pause, kom det en fyr ned i båre. Han som gikk bak så sikkert våre bekymrede blikk og ropte til oss: "Don't worry. You'll be fine!"

Hvis man får et alvorlig tilfelle av høydesyken er det eneste som hjelper å komme seg fort ned.

Det var da vi kom til ca 4500 moh at vi begynte å merke symptomene på høydesyken. Like før lunsj var vi kvalme og hadde hodeverk begge to, og slik skulle det fortsette å være til vi kom under 4500 moh igjen.

Tempoet vårt ble betraktelig treigere. Tror vi kan si at vi subba opp det siste stykket til den øverste campen.

Mens vi gikk og subba opp denne lille bakken, som ikke var bratt i det hele tatt, men som likevel tok en evighet, så vi ruta vi skulle opp samme natt. (Markert med rødt.) Veldig interessant å merke hvordan høyden slo oss helt ut, og vi ble stadig mer spente på om vi egentlig ville klare å komme oss opp. 

Endelig var vi ved Kibo-campen på 4750 moh.

Her hadde de plassert utedoen ned en liten bakke. Hvem er det som gjør det i en slik høyde?! Vi ble så andpustne og slitne hver gang vi skulle opp fra den doen at vi måtte legge oss ned med en gang etterpå.

Vi var heldige og fikk et 12-mannsrom for oss selv. Veldig greit når vi følte oss så dårlige. Her står middagen på bordet. Vi hadde ingen matlyst, men stappet i oss litt likevel. Therese ligger og ser på det som er skrevet på sengeplankene av andre som har strevd seg opp hit før.

"The end is near! I hope." 

Vi begynte å forstå at vi ikke var de eneste som hadde hatt det ok minus på denne plassen, og etter middagen spydde vi begge to.

Vi la oss ganske tidlig, og mens vi lå der sjekket jeg hvilepulsen. Den var på 80, og vanligvis er den under 50.
Det er visst vanlig at man ikke får til å sove så høyt oppe. Jeg var stort sett våken og kvalm, og da klokka var 11 på kvelden gikk jeg ut for å spy. Da jeg åpnet ytterdøra, var det snø overalt og det snødde fortsatt. "Er det mulig...?", tenkte jeg. Det siste jeg ville var å måtte snu pga været. 

Halv tolv fikk vi et lite måltid - søte kjeks. "I can't eat this", sa jeg. Jeg kunne klart litt popcorn, men til akkurat dette måltidet fikk vi ikke popcorn. Jeg tok litt chips og en bit av et eple, men holdt på å brekke meg. Det var alt som var i magen før den hardeste etappen. Vi fikk kokende vann i flaskene våre, slik at det ikke skulle fryse underveis, og for at vi skulle holde varmen. Men det gjorde også at jeg ikke fikk svelget noen paracet.

Kl.12 på natta begynte vi å gå. Vi visste at høydesykesymptomene våre bare ville bli verre og verre.

Det tok ikke lang tid før vi var helt utkjørt.

Etter en halvtime kunne jeg gitt opp. Det virket helt umulig at vi hadde så langt igjen. Vi skulle gå i seks timer rett opp 1145 meter og hadde ingen energi i kroppen og vi hadde ikke fått noe søvn. Jeg klarte heller ikke drikke så mye, fordi det smakte varm plastikk som jeg ble enda kvalmere av.

Men det jeg sleit mest med var trangen til å legge meg ned og sove. Hver gang vi hadde en liten pause, fristet det så veldig å legge seg ned... og bli der. Men i stedet hang vi slik som Therese på bildet.

Det er noe av det mest psykisk og fysisk krevende jeg har gjort i hele mitt liv, et maraton i selvpining, men det var også veldig interessant å merke hvordan kroppen reagerte på høyden og hvordan man måtte presse seg når man var helt nede i kjelleren.

Jeg spydde to ganger på vei opp, og Therese spydde fem ganger - galle etter hvert. Da vi spydde sto guidene og klappet oss på ryggen. Therese var også veldig svimmel og holdt på å svime av flere ganger, til tider datt hun sammen og krabbet oppover mens hun gråt. Helt utmattet. Respekt. Nå merket vi at vi bare fikk 50 % av oksygenet man får ved havnivå. Ved dette punktet begynte guiden å synge salmer på swahili. Det var ekstremt hvor mye det hjalp. Det var bare å gå ett sakte steg av gangen. Og slik subba og spydde vi oss opp til toppen.

De to siste timene var det bratteste og hardeste partiet, og i det vi kom til Gilmans point, kraterkanten, spydde vi begge to. Det verste var over og Therese satt og gråt av glede. Vi var nå på 5681 moh og dette er kanskje det mest ekte bildet av oss ved det skiltet. Nå var klokka 5.45, så vi brukte 5 timer og tre kvarter hit.

Her er det veldig mange som snur, fordi de føler at de har nådd toppen og fordi det krever mer enn man skulle tro å fortsette videre. Men det er ikke det høyeste punktet, så vi hadde heldigvis bestemt oss på forhånd om at vi skulle fortsette videre langs kraterkanten uansett.

Nå skinte månen, snøen glitret og vi var over skyene og på toppen av Afrika.

Det var magisk.

Sola sto opp mens vi gikk og så utover et gulv av myke skyer.

Vi var i en annen verden.

Så hvitt.

Slik gikk vi i nesten 2 timer.

På vei bort gikk vi forbi det nest høyeste punktet, Stella point på 5739 moh.

Så var vi endelig på toppen!

Dette er det bildet som best beskriver tilstandene der oppe. 

Kald, utmatta og letta over å ha klart det.

Uhuru peak, 5895 moh, og nå var klokka 7.30.

Her var kameraet mitt frossent og jeg måtte skrape bort rim på linsa og skjermen for å få tatt bilde, så det ble ikke helt klart. Håret hadde også blitt en istapp.

Vi hadde ikke sikt da vi var her, men kunne ikke brydd oss mindre. Vi var storfornøyde over å stå ved det skiltet og at vi nå skulle gå nedover.

På vei ned slet jeg veldig med å holde øynene åpne. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne sovnet gående, og det har jeg hørt om flere som har gjort i slike høyder. 

Hvert tiende minutt sank vi sammen i snøen, og sovnet nesten hver gang, frem til guiden sa: "No, no, don't sleep now!" Men det var helt fantastisk å endelig kunne legge seg ned i snøen slik jeg hadde drømt om hele veien opp.

Da vi kom ned til Kibo-campen, var klokka ca 10 og vi hadde vært ti timer på vår hardeste fjelltur noensinne uten mat og søvn. Vi fikk sove i en time før frokost. Jeg sloknet med en gang, og skulle gjerne sovet mye lenger, men guidene sa at det ikke var bra å være for lenge i høyden, så etter frokost begynte vi å gå ned igjen til Horombo-campen. Mens vi gikk nedover var det fantastisk å merke hvordan hodeverken, kvalmen og utmattelsen ga mer og mer slipp. Spesielt da vi kom under 4000 moh. Da vi var fremme ved Horombo (3720 moh), sovnet vi før vi spiste middag, og så sovnet vi igjen rett etter middag. På litt over ett døgn hadde vi gått både opp og ned 2165 meter, med veldig tynn luft.

Her er et merkelig oppstilt fellesbilde av oss og alle de flinke hjelperene våre.

Den siste dagen gikk vi hele veien ned igjen til gaten, altså ca 2000 meter nedover.

Therese hadde med Kvikk Lunsj fra Norge.

Da vi kom ned fikk vi diplom for å ha vært på toppen.

Denne gangen ble det fem dager med masse svetting og ingen dusjing.

Tusen takk for en eventyrlig tur!

Jeg skal aldri gjøre det igjen, men er veldig glad for å ha vært der!